Påvirkningen på hormonsystemene kan skje i de kjertler der hormoner blir dannet og skilt ut, på transportsystemet i blodet, eller i celler og vev der hormonene binder seg og styrer prosesser. De kalles derfor for hormonforstyrrende stoffer.
Dette er trolig den stoffgruppen som har fått størst oppmerksomhet i toksikologiske forskningsmiljøer de siste årene. Hvor mange stoffer dette gjelder er ennå usikkert, men over 1000 stoffer er mistenkt å ha slike egenskaper. De finnes i mange vanlige produkter som plastikk, husholdningsprodukter og kosmetikk, og vi kan alle være eksponert for mange av dem samtidig. Samtidig er de som bruker, eller er i kontakt med, slike stoffer i jobben ofte de med høyest eksponering. Myndigheter både nasjonalt og innenfor EU-systemet er derfor under press for å iverksette tiltak som kan beskytte befolkningen mot mulige skadelige helseeffekter.
Skadelige virkninger også ved lav eksponering
Hormoner er involvert i regulering av en rekke fysiologiske funksjoner av vital betydning for god helse. Nesten alle celler og organer i kroppen er styrt av ett eller flere hormoner. Denne reguleringen skjer på svært lave konsentrasjonsnivåer av hormoner, og hvor det normale funksjonsområde også er lite.
Man har derfor mistanke om at noen hormonforstyrrende stoffer kan være så potente at de har skadelige virkninger på betydelig lavere doser enn det som har vært vanlig å bruke i toksisitetstester. Det meste av kunnskapene man har om slike virkninger har man fra dyreforsøk og undersøkelser på ville dyr/organismer.
Det er også mistanke om at slike stoffer kan være involvert i en rekke helseproblemer hos mennesker, som infertilitet, spontanaborter, fedme, diabetes, hormonrelaterte kreftsykdommer (f.eks. bryst- og prostatakreft) og forstyrrelser i utvikling av hjernen.
Det er mistanke om at fostre og barn som ennå ikke er ferdig utviklet utgjør en særlig sårbar gruppe hvor de skadelige effektene kan opptre mange år etter eksponeringen.
Det at noen hormonforstyrrende stoffer kan ha flere og komplekse effekter, at man kan være eksponert for mange stoffer samtidig, at kjønnsspesifikke reaksjonsmønstre kan forekomme og at det kan finnes særlige sårbare livsfaser, gjør at det kan være vanskelig å identifisere og dokumentere risiko.
Mangelfulle kunnskaper for regulering av eksponering
Ved STAMI har vi en egen ekspertgruppe av toksikologer og medisinere (TEAN) som sammenfatter kunnskapsgrunnlaget for de stoffene hvor Arbeidstilsynet ønsker å regulere eksponeringen gjennom lovbestemte grenseverdier. I den siste tiden har TEAN jobbet med flere stoffer hvor det er stekt mistanke om at de kan virke hormonforstyrrende.
Helseskader knyttet til hormonforstyrrende stoffer er ikke noe man tidligere systematisk har lett etter i etablerte testsystemer. Det henger blant annet sammen med at det har vært stor uenighet i fagmiljøer om hvordan slike stoffer skal defineres og testes. Manglende kunnskaper om sammenhengen mellom eksponeringsnivå og helseeffekter er noe TEAN og regulatoriske myndigheter derfor møter, og er særlig en utfordring innen denne stoffgruppen nettopp fordi noen av dem kan være svært potente.
I regulatorisk toksikologi er det vanlig å legge størst vekt på de best dokumenterte sammenhengene mellom eksponering og effekter for ett stoff. Dette er gjerne data fra litt eldre studier hvor stoffet typisk er testet på relativt høye doser i dyreforsøk. Ulempen er at slike tester gir lite eller ingen kunnskaper om de toksiske mekanismene. Skadelige effekter som skyldes hormonforstyrrende mekanismer kan bli oversett og dose-effekt relasjoner feilvurdert. Dette problemet er TEAN svært bevisst på.
I praksis betyr det at risikovurdering av enkelte stoffer må oppdateres hyppig og de nyeste data og metodene inkluderes. Dette kan også innebære større vektlegging på usikkerhetsanalyser i risikovurderinger. (Usikkerhetsvurdering er i dag blitt et viktig punkt i malen for risikovurdering av kjemikalier.)
Fastsetting av lovbestemte grenseverdier for eksponering er en del av regelverket for Arbeidshelse og Sikkerhet. Innenfor Europa finnes også et annet kjemikalieregelverk (REACH) som muliggjør regulering av eksponering gjennom forbud mot omsetting eller restriksjoner på bruk. Slike restriksjoner kan iverksettes for kjemikalier innen visse bruksområder basert på stoffets iboende egenskaper og hvor kravet til risikovurdering er mindre.
Kunnskap om toksiske mekanismer viktig for grenseverdisetting
Eksperimentelle og epidemiologiske studier de siste årene har gitt en del kunnskaper om enkelte hormonforstyrrende stoffer, men er gjerne mangelfull for bruk i regulatorisk toksikologi. Det er en utbredt oppfatning i fagmiljøer at for at et stoff skal kunne klassifiseres som hormonforstyrrende for mennesker, må man vite at slike mekanismer er involvert i utvikling av definerte helseeffekter. Hormonforstyrrende stoffer er altså et godt eksempel på at kunnskaper om toksiske mekanismer kan være avgjørende for å kunne gjennomføre effektive forebyggende tiltak.
Også toksikologiske forskningsmiljøer internasjonalt har hatt dette som et prioritert område i lengre tid, og aktivitetene er intensivert betydelig det siste året. Dette kommer til uttrykk bl.a. gjennom en strategiplan for evaluering av lavdose effekter av hormonforstyrrende stoffer nylig utarbeidet av «National Academy of Sciences» i USA. Her er det et hovedfokus på regulatorisk bruk av data. Også EUs forskningsprogram Horizon 2020 har nylig bevilget store beløp (> 100 millioner Euro) for å kunne gjøre pålitelige risikovurderinger av hormonforstyrrende stoffer i regulatorisk toksikologi. Sentralt står utvikling av validerte og raske testmetoder for å identifisere slike stoffer samt økte kunnskaper om hvordan virkninger av hormonforstyrrende stoffer på cellenivå henger sammen med skadelige effekter på individnivå.