Arbeidsoppgaver og sosiale interaksjoner med medarbeidere eller klienter/kunder innebærer mange forskjellige typer eksponeringer for arbeidstakere. Kvantitative og kvalitative krav, positive utfordringer, aspekter ved kontroll over arbeidssituasjonen, rollekonflikter, udefinerte ansvarsforhold og forventninger, støtte fra leder og medarbeidere, ulike grader av rettferdighet, ulike typer kultur og sosialt klima, forekomst av trakassering og mobbing, bemyndigende ledelse etc. har betydning for arbeidsmiljø og helse.
Organisatoriske forhold betegner strukturelle og formelle betingelser på en arbeidsplass som ansvarsforhold, størrelse på enheter og grupper, team, arbeidstid, skiftordninger, formelle veier for kommunikasjon og endringsprosesser. Det er derfor en glidende overgang mellom organisatoriske forhold, psykologiske og sosiale eksponeringer.
Denne figuren viser oversikt over antall arbeidstakere som oppgir å være yrkeseksponert for ulike psykososiale og organisatoriske eksponeringer i norsk arbeidsliv:
NOA SSB LKU 2013
Som det fremgår av figuren er en svært stor andel av norske arbeidstakere motiverte og tilfredse. Samtidig vil det være til stor nytte for norsk arbeidsliv å kunne forebygge uheldige virkninger av psykososiale og organistoriske risikofaktorer. Det er imidlertid kunnskapshull knyttet til både disse og nye risikofaktorer i et arbeidsliv i utvikling og med skiftende arbeidsmarkedstilstander.
STAMI har beregnet at man i Norge potensielt kan redusere sykefraværet med 15 prosent dersom man forebygger fullt ut dokumenterte psykososiale risikofaktorer.
Høye krav, men stor grad av kontroll over eget arbeid
Norsk arbeidsliv kjennetegnes ved at det stilles høye krav til arbeidets utførelse, både sett i forhold til emosjonelle og kvantitative krav. Her skiller vi oss ut i europeisk sammenheng. Høye jobbkrav uten at dette er balansert av gode muligheter til å påvirke egen arbeidshverdag, er en godt dokumentert risikofaktor. Norsk arbeidsliv kjennetegnes også ved høy yrkesdeltakelse, høy kvinneandel og høy reell pensjonsalder sammenliknet med de aller fleste land.
I et arbeidsliv hvor det stilles høye jobbkrav er dette forhold som setter oss i en sårbar situasjon for arbeidsmiljøutfordringer, uhelse og sykefravær. Norsk arbeidsliv er imidlertid også preget av høy grad av autonomi og kontroll over egen arbeidssituasjon, hvilket i kombinasjonen med høye krav bidrar til en aktiv arbeidssituasjon som kan virke helsefremmende gjennom økt grad av tilhørighet, motivasjon og engasjement. Norske arbeidstakere er imidlertid også blant de som er de mest utsatt for vold og trusler om vold i Europa.
Arbeidshverdag preget av endringer
Norge er blant landene som har høyest forekomst av organisatoriske endringer i arbeidslivet, som innføring av nye prosesser, ny teknologi eller vesentlige omstruktureringer. Samtidig er norske yrkesaktive blant dem som i størst grad opplever at de deltar i organisasjonsutviklingsprosesser på egen arbeidsplass. Nær en av fire arbeidstakere rapporterer at omorganisering har berørt egen arbeidssituasjon.
Nærmere 25 prosent av arbeidstakere i Norge jobber skift eller turnus, og om lag 17 prosent oppgir at de jobber om natten i løpet av en fireukers periode. Omtrent 12 prosent jobber lange arbeidsuker. I sum kan man slå fast at en stor andel av norske arbeidstakere opplever organisatoriske arbeidsutfordringer som krever spesielle tilnærminger i arbeidssituasjonen for å redusere potensialet for uønskede arbeidsmiljø- og helsekonsekvenser.
Helseeffekter og forebygging
Psykologiske og sosiale eksponeringer har betydning for psykisk helse, muskelskjelettlidelser og hjerte-karsykdommer, sykefravær og uførepensjonering. Organisatoriske faktorer som lange arbeidstider og skiftarbeid har betydning for psykisk helse, diabetes type II og hjerte-karsykdommer, og enkelte kreftformer. Nedbemanning og rask oppbemanning kan ha betydning for hjerte- og karsykdom, muskelskjelettlidelser og uførepensjonering.
Nær 60 prosent av alle legemeldte sykefraværsdagsverk skyldes muskelskjelett- eller psykiske lidelser, og en betydelig andel av dette sykefraværet er arbeidsrelatert.
Forebygging av helseproblemer, fravær og frafall på arbeidsplassen forutsetter at man har kunnskap om bl.a. hvilke spesifikke psykososiale og organisatoriske eksponeringer det er som bidrar til smerter, funksjonstap, skade, fravær og frafall. Kunnskapen må være praktisk anvendelig, dvs. man må ha kunnskap om spesifikke forhold som har betydning, for å utvikle tiltak som kan være effektive med rimelig kost/nytte-forhold.
Bare når man har kunnskap om spesifikke arbeidsfaktorer, er det mulig å utarbeide forbedringstiltak (og nyttige kartleggingsverktøy). Dette er analogt med behov for spesifikk diagnose for å behandle årsaker til sykdommer. Kunnskap om hvilke spesifikke faktorer som påvirker arbeidstakeres helse gir bedre grunnlag for å utvikle praktiske tiltak. Med slik kunnskap er det både mulig å vite hvilke faktorer som bør inkluderes i medarbeiderundersøkelser på arbeidsplassene, og hvilke forhold de praktiske tiltakene bør rettes mot.