Kategorier
Psykososiale forhold

KRONIKK. Det å beholde jobben under nedbemanninger, er selvsagt veldig mye bedre enn å miste jobben, men utgjør faktisk betydelige utfordringer for helsen.

Innlegget Når jobbene forsvinner dukket først opp på STAMI.

Kronikk av Stein Knardahl, professor dr.med. og avdelingsdirektør ved Avdeling for arbeidspsykologi og fysiologi, Statens arbeidsmiljøinstitutt. Tidligere publisert i Dagens Medisin nr. 10/2016

DET SISTE ÅRET har mange jobber forsvunnet i petroleumssektoren. På Vest- og Sørlandet er det nå mange tettsteder og byer med høy arbeidsledighet og mange med lite håp om å finne seg ny jobb de vil ha.

Alle forstår at det er utfordrende å miste jobben. Inntektsgrunnlaget svikter, selvtilliten og identiteten trues, og man mister kontakten med mange av arbeidskameratene. Det er liten tvil om at det å miste jobben, utfordrer helsen på mange måter.

Leger og helsevesenet generelt har nok vært klar over utfordringene for dem som mister jobben. Norge har et unikt sikkerhetsnett, med Nav-systemet som skal integrere offentlige tjenester knyttet til arbeid og nedsatt arbeidsevne. I teorien skulle arbeidsledige følgelig få den oppfølging som er mulig å gi.

HVA MED VINNERNE? Hva så med dem som beholder jobbene i bedrifter med sterk nedbemanning? De er de flinke og heldige; «vinnerne» i dagens børs- og sportsspråk. Står de overfor utfordringer helsevesenet må forholde seg til? Bør primærleger spørre om jobbusikkerhet og nedbemanning i anamnesen?

Det finnes ikke mye god forskning om virkninger av nedbemanning av arbeidsplassene. Alminnelig «fornuft» kan tilsi at jobbusikkerhet vil motivere ansatte til å unngå sykefravær og kanskje til sykenærvær – i betydningen av å gå på jobb selv om man er syk. En undersøkelse av virkninger av nedbemanning i norske bedrifter i tidsperioden 2000–2003 fant ingen effekter på sykefravær (Østhus og Mastekaasa, 2010). Dette var en tidsperiode uten kriser eller lavkonjunkturer, og den generelle arbeidsløsheten var nokså lav. Oljeprisen hadde steget fra 14 dollar i 1999.

KONSEKVENSENE. Under økonomiske kriser er det mange bedrifter som nedbemanner og få som ansetter. De som mister jobben, møtes av et arbeidsmarked med få muligheter. Antakelig er mulighetene for ny jobb en av de viktigste faktorene som bestemmer konsekvensene av å miste jobben. Ansettelsesusikkerhet er antakelig mye viktigere enn jobbusikkerhet.

Dessverre kommer mange økonomiske kriser overraskende på både økonomer og politikere og få forskningsmiljøer står klar til å undersøke forløp fra begynnelsen av. Det ble imidlertid gjennomført gode studier av helsemessige konsekvenser av den økonomiske krisen på begynnelsen av 1990-tallet.

Finland ble spesielt sterkt rammet av den økonomiske krisen på begynnelsen av 1990-tallet. Bruttonasjonalproduktet falt 14 prosent fra 1990 til 1993, og arbeidsledigheten steg fra tre prosent i 1990 til nesten 20 prosent i 1994. En rekke kommuner måtte si opp mange ansatte. Konsekvenser for helse, fravær og frafall fra arbeidslivet ble undersøkt i en rekke undersøkelser. De fleste av disse studiene sammenlignet ansatte som arbeidet i avdelinger (enheter) med «stor bemanning» definert som > 18 prosent oppsigelser av ansatte, med «ingen nedbemanning» definert som < åtte prosent av ansatte ble sagt opp.

SYKEFRAVÆRET. Disse prospektive studiene fant at stor nedbemanning førte til doblet sykefravær, nesten doblet risiko for uførepensjonering, og økt risiko for muskelskjelettlidelser. Risiko for død grunnet hjerte- og karsykdom var omtrent doblet i løpet av de påfølgende 7,5 årene (se for eksempel Kivimäki et al 2000; Vahtera et al 2004; Vahtera et al 2005).

Det må gjøres oppmerksom på at disse funnene gjaldt de heldige, det vil si ansatte som beholdt jobben. For sykefravær fant man at lavere kontroll over arbeidssituasjonen, høyere jobbkrav og jobbusikkerhet forklarte omtrent halvparten av virkingene.

En undersøkelse av sykefravær i islandske kommuner etter finanskrisen i oktober 2008 fant at sykefraværet var det samme i bedrifter som nedbemannet som i bedrifter som ikke reduserte antallet ansatte. Imidlertid fant man noe høyere sykelighet hos ansatte i kommuner med nedbemanning og dette økte over tid.

KONFLIKTENE. Når mange bedrifter nedbemanner i en region eller et land, får det ikke bare konsekvenser for dem som mister jobben, men betydelig økt risiko for helseproblemer og frafall fra arbeidslivet for dem som beholder jobben. Under og etter nedbemanninger vil mange ansatte oppleve lavere kontroll over arbeidssituasjonen.

Lav kontroll over arbeidssituasjonen er betydelig risikofaktorer for en rekke helseproblemer. Omstillinger og nye oppgaver kommer i tillegg til den regulære produksjonen og kan skape rollekonflikter. Det blir ofte mer å gjøre for dem som blir igjen, forutsigbarheten er lavere, det kan oppstå konflikter.

I tillegg kommer usikkerhet og bekymringer om nye nedbemanninger hver eneste dag inntil bedriften er trygg. Også politiske vedtak om konkurranseutsetting (outsourcing) kan bidra til risiko for nedsatt helse i perioden til arbeidssituasjonen blir avklart.

KUNNSKAPEN. Det er blitt vanlig å attribuere helseproblemer til «stress». Det er ikke tilstrekkelig å spørre pasienter om «stress». Leger og andre aktører i helsevesenet må skaffe seg kunnskap om spesifikke arbeidsfaktorer av betydning for helse slik at de kan forstå pasientenes utfordringer.

Det å beholde jobben under nedbemanninger, er selvsagt veldig mye bedre enn å miste jobben, men utgjør faktisk betydelige utfordringer for helsen.

Innlegget Når jobbene forsvinner dukket først opp på STAMI.