Mangan som forurensning i arbeidsatmosfæren kan forekomme i en rekke bransjer, blant annet i manganlegeringsverk. I Norge kan en også finne yrkesmessig eksponering for mangan blant sveisere. Mangan er et essensielt sporgrunnstoff for mennesker, og godt regulert i kroppen når det inntas gjennom kosten. Inhalasjon av mangan kan derimot forårsake alvorlig nevrologisk sykdom.
Uklart hvilket eksponeringsnivå som er utslagsgivende
Det er i dag ikke klarlagt ved hvilket eksponeringsnivå risikoen for effekter på nervesystemet øker. En rekke studier av forskjellige yrkesgrupper eksponert for mangan har vist lettere motoriske forstyrrelser ved eksponeringsnivåer som er betydelig lavere enn det en forventer fører til klinisk sykdom. Det er derfor viktig å overvåke eksponering for mangan hos eksponerte i arbeidslivet, for å bidra til å hindre utvikling av nevrologisk sykdom. Biologisk overvåkning av yrkesgrupper eksponert for mangan i arbeid er et mye diskutert tema internasjonalt i bransjer hvor eksponering for mangan forekommer.
Hvordan kan man overvåke eksponeringen?
Med dette som bakgrunn har en ønsket å undersøke om det er mulig å overvåke eksponering for mangan mer effektivt ved måling av konsentrasjonen av mangan i urinen til personer eksponert i arbeid. Flere studier har vist akseptabel sammenheng mellom konsentrasjonen av mangan i arbeidsluften og i biologiske væsker. Det har derimot ikke vært tilstrekkelig kunnskap om variasjonen i biologiske konsentrasjoner hos personer som ikke eksponeres i arbeid. Derfor er ikke grunnlaget for å kunne skille en person som er yrkesmessig eksponert for mangan fra en som ikke er det, tilstrekkelig dokumentert.
Denne studien har hatt som formål å studere om målinger av mangan i urinen er et egnet verktøy for å overvåke eksponering for mangan i arbeid hos en gruppe ovnstappere. Studien er et samarbeid mellom Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og ERAMET Norge.
Resultater av studien
Resultatene av studien viser et opptak av mangan hos eksponerte, men opptak og utskilling foregår raskt. Derfor er det på individnivå vanskelig å vite hva den målte konsentrasjonen egentlig reflekterer. Det er derimot mulig å kunne overvåke eksponerte som en gruppe. Man kan da studere over tid utvikling av eksponering, og en kan sannsynligvis undersøke forskjeller i eksponering mellom grupper.